Reisebrev fra ABAI Autism 2020

Vi landet i Fort Lauderdale like før kl. 16 lokal tid. Fort Lauderdale flyplass har et usedvanlig ineffektivt køsystem for å få folk gjennom imigration. Der du står i ganske varme, fuktige og gamle lokaler, så klarer du ikke helt å la være å irritere deg litt over hvor ineffektivt de har klart å få ting til å bli. Allikevel, etter 1 time og 15 minutter var vi igjennom imigration og toll, hadde fått plukket opp bagasjen vår og sto og ventet på bussen til leiebilterminalen. Få minutter senere ankom vi leiebilterminalen hvor vi henvendte oss i Avis Prefered skranken, og etter litt om og men ble leiebilen vår oppgradert slik at vi kunne kjøre av gårde i en nesten ny Dodge Challenger. Alle negative følelser over at de ikke hadde tilgjengelig en kabriolet, slik vi hadde bestilt, forsvant når vi startet opp den 5,7 liters V8eren som satt i Challenger ‘en.

Dodge Charger Road & Track med 5,7 liter V8 og nesten 400 hestekrefter

Fort Lauderdale er en idyllisk by 45 kilometer nord for Miami. Byen byr på rolige omgivelser, varmt vær hele året og dyre og flotte hus med tilhørende yachter langs byens kanaler. Fort Lauderdale er en populær destinasjon for turister og et yndet sted for USAs pengesterke pensjonister. I følge Wikipedia har byen over 560 hoteller, og er dermed et utmerket sted å bo om du drar til Florida. Du får rimelig hotell i rolige omgivelser og samtidig bare en 30 minutters kjøretur til Miami Downtown eller Miami Beach, om du ønsker litt mer fart og støy.

På vei til hotellet kjørte vi langs Fort Lauderdale Beach, der kunne vi se kilometer på kilometer med vakker, hvit sandstrand. Konferansehotellet, Hyatt Regency i Downtown Miami, er et meget dyrt hotell. Vi valgte et betraktelig billigere hotell i Fort Lauderdale og leiebil for å komme oss til og fra Hyatt. Det sparte vi mye penger på – noen andre nordmenn, som bodde på konferansehotellet, betalte 40 000 – vi betalte drøye 8 000 for både hotell og leiebil. Hotellet var vel og merke ikke av den fineste sorten. Jon klagde litt på en ganske sterk lukt av klor og urin i gangen, men rommene var rene og luktfrie.

Den første kvelden spiste vi på en lokal meksikansk restaurant like ved hotellet, Taqueria Michoacana. Der fikk vi ekstremt god og autentisk meksikansk mat, til en svært billig penge. Det fristet såpass til gjentakelse at vi dro tilbake ytterligere tre ganger i løpet av turen. 

Søndagen startet vi med en stor – og ikke altfor god – frokost på en lokal IHOP. Vi spiste hver vår faitas omelett og presset i oss det vi kunne orke av noen amerikanske pannekaker, som krevde mye sirup for å bli gode. Deretter gikk turen inn til konferansehotellet hvor vi hang opp posterne våre, i forkant av postersesjonen på kvelden, og besøkte konferansens bokhandel. I bokhandelen ble det flere kjøp på oss begge to.

Vi dro deretter til Sawgrass Mills, USAs største outlet kjøpesenter, for å se om vi kunne finne noen fine klær. Vi tilbragte ikke lang tid der, men den eldste av oss fikk dratt kortet nok til at vi la igjen noen tusenlapper – både på sko, olajakker og annet.

Når kvelden kom var det klart for postersesjon. Vi presenterte totalt fire postere, en om misforståelser om atferdsanalyse i diskusjonen om tidlig intervensjon, nevrodiversitet og autisme, en om tredjegenerasjon kognitiv atferdsterapi for personer med autisme, en om selvendring for å trene sosiale ferdigheter og en om bruk av VR i atferdsanalytiske intervensjoner for å trene sosiale ferdigheter hos personer med autisme. De to siste ble hengende midt foran inngangen til lokalet – og tiltrakk seg mye oppmerksomhet med den plasseringen. Interessen var også god for de to andre. At overskriften på posteren om misforståelser var «ABA is torture of autistic people» bidro til at mange ABA`ere måtte stoppe opp og lese litt nærmere.

Vi snakket med folk både fra USA, Canada og Tyrkia, som alle sammen bekreftet at de dro kjensel på misforståelsene, og fortalte at de samme misforståelsene også er et problem i deres egen region. Det var full enighet mellom oss som presentører og de vi diskuterte med, om at det finnes folk som kaller seg atferdsanalytikere, men som driver med uetisk og uakseptabel praksis. Innspillet fra Canada var imidlertid at det er synd at alle andre atferdsanalytikere skal dømmes på bakgrunn av feilene til noen få. Atferdsanalytikere ble sammenlignet med kirurger. Noen kirurger gjør en skikkelig dårlig jobb, men folk som har fått en dårlig operasjon går sjeldent løs på alle leger og kirurger.

Jon flørter med pap-Skinner, som han mener ville vært tilhenger av å inkludere ACT og den slags i atferdsanalysen

På den andre siden viste postersesjonen også at det atferdsanalytiske miljøet i USA skiller seg fra det norske. En mann kom bort med et stort behov for å orientere oss om at Skinner aldri ville ha godtatt ACT og lignende terapier, som en del av atferdsanalyse. Han og Jon fikk en lang diskusjon, om ikke en god en. De andre posterpresentasjoner bar preg av å være amerikanske masterstudenter som presenterte masteroppgaven sin, altså single-subjekt forskning med kjente metoder – ikke noe nytt og ikke spesielt interessant. Det kan nevnes et par unntak; en poster som hadde gått gjennom litteraturen om ACT for foreldre til barn med autisme og en om matteintervensjoner for ungdom med autisme.

Mandag var første konferansedag og høydepunktet på konferansen ble presentert, et foredrag av James Bodfish om hvordan vi kan forstå og behandle restriktiv og repeterende atferd hos personer med autisme. Han vektla normative vurderinger og at man må vurdere om atferden er et problem for individet eller ikke, det skal kun gjøres noe med om det er et problem, varbudskapet hans. Han viste også til at mye tyder på at en del restriktiv og repeterende atferd bidrar til at vi med autisme kan roe oss ned og regulere stress og emosjoner, dermed er det også viktig å ikke bare kutte vekk atferden, uten å sørge for at alternative reguleringsstrategier er i repportoaret.

Resten av konferansen viste seg å by på lite nytt, når det er snakk om «still current» innenfor atferdsanalyse og autisme, så betyr det «det samme gamle». Innimellom konferanseaktivitetene rakk vi en tur til Miami Beach og Wynwood Art District, sammen med Kenneth Larsen og Tage Lien fra regional kompetansetjeneste for autisme ved Ullevål, og en airboat tour i Everglades. Alle disse tre stedene kan trygt anbefales om du reiser til Florida. På Miami Beach kan du nyte dyr og helt grei mat og drikke, sole deg på stranda og bade, observere folk som trener på utegymmen på stranda og se på alle de rå bilene som kjører nedover Ocean Drive. I Wynwood finner du fantastisk gatekunst og gode bakevarer på et lokalt bakeri, kunsten er gratis, mens bakevarene koster noen dollar. Og i Everglades kan du nyte den utrolig spesielle naturen, en morsom airboat tour og synet av levende krokodiller på nært hold.

Ved ledig tid på turen, og på hjemreisen, skrev vi ferdig et utkast til et bokkapitel om emosjonsregulering, som i løpet av reisen ble sendt over til bokredaktør Silje Haugland for gjennomlesning. Mer om hva det kapitelet handler om kan du høre mer om på høstens store begivenhet, NAFO-seminaret. På Storefjell skal vi dele våre betraktninger om hvordan emosjonsregulering kan ses på i et atferdsanalytisk perspektiv.