Bruk av tvang overfor utviklingshemmede i åpen omsorg, tidsperioden 1990 - 2001

Forelesningen handler om endring i bruk av tvang overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Undersøkelsen omhandler utviklingshemmede som tidligere har bodd på sentralinstitusjon og som ble boende i kommunen etter at institusjonen var lagt ned. I Helsevesenet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) var det egne forskrifter som regulerte bruk av tvang. Da HVPU ble nedlagt i 1990, og ansvaret for personer med psykisk utviklingshemning ble overført til kommunen, ble det fremdeles brukt tvang overfor enkelte utviklingshemmede uten at det hadde en klar rettslig regulering. Det ble etter hvert en økende bevissthet omkring rettssikkerhetsproblemer overfor utviklingshemmede både hos tjenesteytere, politikere og interesseorganisasjoner, og i 1991 kom Røkkeutvalgets innstilling om ”Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemning”. Åtte år senere, i 1999, trådte Sosialtjenesteloven kap. 6A i kraft. Formålet med loven er å begrense bruk av tvang og sikre at når tvang blir benyttet, så er det faglig, etisk og juridisk forsvarlig. Forelesningen vil belyse hvordan bruk av tvang overfor utviklingshemmede i en kommune har endret seg etter at HVPU ble avviklet og frem til Sotjl. kap.6A trådte i kraft og hvordan loven virket de første 32 månedene. Undersøkelsen er gjort i en av landets vertskommuner, og utvalget til denne undersøkelsen er 104 vertskommuneklienter (Utviklingshemmede som tidligere bodde på sentralinstitusjon og som ble boende i kommunen hvor sentralinstitusjonen lå.). Det var omtrent 40 prosent av disse som hadde vært utsatt for tvang for ikrafttredelse av Sotjl. kap. 6A. I løpet av en 10-årsperiode fra 1991 til 2001 har det vært en betydelig reduksjon i antall personer som har vært utsatt for tvang; reduksjonen har vært på 60 prosent. Det er flest kvinner som utsettes for tvang i kommunen. Forelesningen vil diskutere forskjellige faktorer som påvirker reduksjonen i bruk av tvang. Tvang blir brukt overfor atferd som fører til vesentlig skade. Slik atferd er antagelig en av de største hindringer når utviklingshemmede skal integreres i en kultur, eventuelt unngå å bli segregert. Kunnskap om denne problematikken kan derfor være et ledd i en strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer. Utfordrende atferd og bruk av tvang har ikke bare innvirkning på livskvaliteten til den utviklingshemmede, men også på arbeidsmiljøet og derved livskvaliteten til omsorgspersoner og tjenesteytere.