Langtidseffekt av non-kontingent forsterkning i behandling av selvskading om natten.

Alvorlig selvskading om natten hører kanskje til unntakene, men kan være et stort problem. I slike situasjoner kan en være litt opprådd for metoder, ikke minst fordi behandlingen bør være forenlig med å sove. Manuell stopping vil lett virke sterkt oppvåknende, og DRO (presentasjon av forsterkere avhengig av at selvskading ikke forekommer) er heller ikke ideelt, av samme grunner. I tillegg hadde det vist seg at personen responderte særdeles negativt på DRO-betingelser i andre situasjoner. Selvskadingen var også så farlig at ekstinksjon i den vanligste betydningen, det vil si å holde tilbake opprettholdende forsterkere når problematferd forekom, var helt utelukket. Løsningen ble et uhyre enkelt tiltak, nemlig å gå inn til ham på korte besøk etter en fast tidsplan, pluss å gå inn til ham for å stoppe ham når han selvskadet. På svært kort tid ble selvskading så godt som eliminert. Ikke nok med det, selvskadingen har vært neglisjerbar i ca. seks år, og kan trygt kalles vellykket atferdsanalytisk langtidsbehandling. Besøkene har også blitt sjeldnere, det vil si at det non-kontingente, fast tid-skjemaet har blitt tynnet. Årsaker til at non-kontingent forsterkning fungerte blir diskutert. Lignende behandling er for øvrig trolig hensiktsmessig også i ”behandling” av småbarn som ikke roer seg etter leggetid.