Psykose hos utviklingshemmede

Utviklingshemmete er mer utsatt for psykiske lidelser enn andre, dette gjelder også for alvorlig sinnslidelser med psykose. Varighet av ubehandlet psykose regnes som en vesentlig faktor for god prognose. Jo tidligere en går inn og behandler psykotiske symptomer medisinsk og miljøterapeutisk, jo bedre effekt av behandling og jo bedre prognose. For utviklingshemmede kan varighet av ubehandlet psykose bli ekstra lang. En utfordring er at miljøpersonell mangler henvisningskompetanse og mange innen spesialisthelsetjenesten mangler behandlingskompetanse. Psykose har vidtrekkende konsekvenser for det miljøterapeutiske samspillet. Hvordan kan en vite om en utviklingshemmet hører stemmer, hallisunerer eller bare innbilder seg ting? Hvordan skal en forholde seg til selvskading som kan skyldes vrangforestillinger? Hvordan kan en forholde seg til uttrykte paranoide forestillinger rettet mot miljøpersonell? Hvordan kan en forholde seg til pågående hamstring eller tvangshandlinger som kan skyldes en vrangforestilling? Kasus vil belyse forelesningen. En klient har omfattende epilepsi og har utviklet organisk betinget psykose. Han er preget av omfattende vrangforestillinger om at han er Jesus og gravid. Et annet kasus handler om en utviklingshemmet mann med autistiske trekk, vrangforestillinger og hørselshallusinasjoner. Et tredje kasus handler om en utviklingshemmet mann, med bipolar affektiv lidelse, perioder med psykose, omfattende vrangforestillinger som fører til tvangshandlinger. Det vil bli lagt vekt på hvordan målretta miljøarbeid kan virke forebyggende og beskyttende i forhold til symptomer på psykose. Det er viktig å skille mellom behandling av symptomer, som primært skal foregå under veiledning eller av spesialisthelsetjenesten, og beskyttende miljøterapeutiske arbeid, som kommunale tjenester skal forventes ha kompetanse på.