En sammenligning av to paringsprosedyrer for å etablere betingede forsterkere hos rotter
Presentør
Linn Therese Sagen Knashaug | Høgskolen i Oslo og Akershus | |
Vetle Berthelsen | Høgskolen i Oslo og Akershus | |
Monica Vandbakk | ||
Per Holth |
Abstract
Til tross for tidligere studier som viser god effekt av etablering av betingede forsterkere ved respons-stimulus-stimulus paring (RSSP), har det de senere årene vært publisert flere studier hvor stimulus-stimulus paring (SSP) har vært benyttet. Hensikten med denne studien var å evaluere disse paringsprosedyrene for å undersøke hvilken prosedyre som best etablerte lys som forsterker for en enkel målatferd hos rotter. Studien var en systematisk replikasjon av Dozier et al. (2012) som undersøkte dette hos barn med autisme. En multiple single case-design med fire rotter ble benyttet. To av rottene inngikk i RSSP-betingelsen hvor målresponsen var spaktrykk på høyre spak, og som produserte lys (S1)+lyd (S2) og vann (ubetinget forsterker). De øvrige to rottene inngikk i SSP-betingelsen (yoked), uten målrespons, men med lys (S1)+lyd (S2) og vann. Som en utvidelse av studien til Dozier et al. (2012) ble lyd formidlet etter et CRF-skjema, mens lys ble formidlet etter et intermitterende skjema. Resultatene etter test viste at S2 (lyd) fungerte som betinget forsterker på ny respons (trykk på venstre spak) kun hos de to rottene i RSSP betingelsen. S1 (lys) hadde beskjeden effekt som betinget forsterker for en annen ny respons (kjedetrekk) hos en av fire rotter. Data fra denne studien støtter funn fra studien til Dozier et al. (2012) og indikerer at det er flere kompliserende forhold enn enkel stimulusparing involvert i prosedyrer for å etablere betingede forsterkere.