Trening av skjønn hos tjenesteytere

Når brukere fremviser utfordrende atferd som topografisk endrer seg raskt over tid er det ofte vanskelig for tjenesteytere å ta vurderinger i henhold til skadeavvergende prosedyrer. Slike situasjoner tilsier at tjenesteytere må bruke skjønn fordi prosedyrebeskrivelser må være brede nok til å kunne dekke nåværende og fremtidige atferdsvariasjoner. I fremlegget blir det presentert en case hvor en personalgruppe ble trent til å vurdere utfordrende situasjoner ved hjelp av observasjon og registrering av videoklipp som ble etterfulgt av faglige diskusjoner. Utgangspunktet for prosjektet var gjentatte mislykkede forsøk på å verbalisere kriterier for inngrep presist nok til å gi en praksis hvor inngripen skjer der hvor det faktisk er fare for vesentlig skade og oppnå lik praksis i personalgruppen. Før tiltaket ble iverksatt ble det registrert baseline på to kategorier – tvils- og åpenbare episoder knyttet til skadeavvergingsprosedyrer. Resultatene fra baseline viste at en stor del av episodene ble kategorisert som tvilstilfeller. Målet med tiltaket var todelt (1) At personalgruppen skulle oppnå økt grad av enighet om episoder av utfordrende atferd utfra videoklippene. (2) At personalgruppen griper inn etter samme typer kriterier. Resultatene fra registreringene ble vurdert med hjelp av reliabilitetsmålinger innen gruppen. Resultater og implikasjoner fra caset vil bli drøftet, i tillegg diskuteres det hvordan man kan vurdere faglig skjønn og om det er mulig å trene opp tjenesteytere til slike vurderinger. Er det generelt slik at en betydelig del av en tjenesteyteres mest avgjørende ferdigheter (inkludert å gjøre skjønnsmessige vurderinger) ikke kan tactes presist nok med ord, og at det derfor er et paradoks at veiledning i stor grad foregår utelukkende verbalt (altså i møter, under diskusjoner eller skriftlig)?